Mine mange menn - del II

Siden jeg egentlig burde holde på med eksamen, men det er kjedelig, fant jeg ut at det helt sikkert er bedre å komme med nok en historie om mine mange menn. Skumle anonyme lesere (og Kari :D), gled dere. Her kommer fortellingen om tungebiteren.

Tungebiteren heter nok ikke tungebiteren. Men mitt møte med ham skjedde i såpass beruset tilstand at jeg slett ikke kan huske navnet hans, eller om han i det hele tatt presenterte seg. Det var den sommeren jeg var 17, og jeg var på familieferie i Hellas. Heldigvis for meg har jeg en jevngammel stesøster, og vi dro ut for å gjøre utestedene farlige. Eller i hvert fall danse til My Hips Don't Lie (tror egentlig den heter noe annet, men gidder ikke finne ut hva det er. Dere som vet hvilken sang jeg mener, og dere som ikke vet det, consider yourselves lucky) av Shakira og drikke litt for mange drinker.

Og det gjorde vi. På ett eller annet tidspunkt danser jeg med en fyr jeg mener er dødskjekk. Vel, så kjekk som noen kan være i et halvmørkt klubblokale med discokule og gule lyskastere. Og da han brølte inn i øret mitt (et under at ikke jeg sprakk trommehinnen) at vi kunne gå en tur, nølte jeg ikke. Ja, jeg vet, kjempesmart.

Så vi gikk en tur langs moloen. Han holdt rundt meg så ikke jeg skulle snuble og falle i vannet - tequila gjør meg nemlig en smule ustø på foten - og snakket om hvordan vi skandinaviske jenter var så "chilled out". Antar det var en pen måte å si lett på tråden. Så fant vi oss en benk, og med musikken fra et titalls harry klubber og støyen fra enda flere mopeder i bakgrunnen kysset vi. Akk, så vakkert.

Var faktisk riktig så vakkert også, helt til han plutselig tok en skikkelig jafs av tungen min. Jeg spratt vekk, hylte au og døde litt. La meg presisere døden. Det var ikke en liten død som i en orgasme, men mer at jeg rett og slett holdt på å få hjerteinfarkt. Jeg var på ingen måte klar for en vampyrgutt. Dette var jo før Twilighthysteriet og denslags. Siste Harry Potter-boken hadde ikke kommet ut engang (herregud, jeg er gammel!). Jeg kastet en bok jeg hadde i vesken (ja, jeg har ALLTID med meg bok) på ham og gikk min vei, han ropte etter meg at han syntes jeg så ut som jeg var 14, ikke 17. Han skulle bare visst. I dagslys så jeg ut som om jeg var 12.

Nå lurte jeg et sekund på om jeg skulle gjøre som Flinke piker og spørre om hvemnåenn det er som leser liker å bli bitt noen steder, men sparer meg for det. Er litt redd for svarene, for å være ærlig.