Jeg døde ikke

Jeg har hatt eksamen. Det gikk bra, jeg er bezt. Eller, kanskje ikke. Mistenker den gode karakteren bare kom av at sensor syntes synd på meg der jeg satt og snufset (ja, denne eksamenen var faktisk så skummel at jeg gråt litt. Ganske mye).

Det var i går. I forgårs løp jeg halvmaraton. Jeg overlevde faktisk det også, til tross for at jeg tråkket i et hull og rullet ned en bakke etter å ha løpt sånn ca 17 kilometer. De siste fire kilometrene ble med andre ord enda litt mer smertefulle enn nødvendig. Menmen. Sånn er livet.

Her hadde jeg vel løpt åtte-ni kilometer eller noe sånt, og var allerede fin og rosa. Er for øvrig meget fornøyd med at det bittelille jeg egentlig har av pupper ser ut til å ha forsvunnet på dette bildet og at lårene mine ser gigantiske ut. Heldig med vinkelen, ja! Men herregud, må jo bevise at jeg løp.

Herregud, dette ble ekstremt kjedelig. Glad det ikke er noen som vet at denne bloggen finnes. Tror jeg må fortsette på den måten, for min egen selvrespekts skyld.

Gå å dø

Gå og dø, mener jeg selvfølgelig. Folk som ikke kan og/å-regelen bør utryddes fra Jordens overflate. Men var ikke egentlig dem jeg skulle ønske død over nå, da, men en hyggelig, liten skapning ved navn Gullgutten.

I anledning tidligere nevnte eksamen bestemte jeg meg for å bli hjemme denne fredagskvelden (og så må jeg holde meg edru i helgen fordi jeg skal løpe halvmaraton på søndag. Det kommer til å gå dårlig nok om ikke ettervirkningene av en fuktig kveld sitter i kroppen i tilleg). Ikke for å øve, altså, men for å se på en teit film og stappe meg med grønn Sørlandschips og Smash.

For å få tak i nevnte godsaker måtte jeg gå i butikken. Der valgte en sjarmerende ung herre på omtrentlig åtte år å riste den klissvåte praplyen sin på meg for så å stikke den opp mellom bena mine. Nei, jeg tuller ikke. Uansett, følte det var på sin plass å forklare guttungen en ting eller to om folkeskikk. Samtalen lød omtrent som følger:

Jeg: Hei, kjekken, jeg tror ikke egentlig det er sånn man oppfører seg.
Moren: HYL! SKRIK! Masse vifting med håndvesken (altså, dette gjorde hun, hun sa det ikke). Du får ikke behandle Gullgutten på den måten!

Åh, som jeg elsker menneskeheten.

Æsj

Min gode venn Modus Novus. Kjære Lars Edlund (forfatter av denne Djevelens bok), jeg håper du dør en langsom og smertefull død.

Her er grunnen til at jeg skrev ett blogginnlegg og lot det være med det. Eksamen! Eller, nei. Her er grunnen til hvorfor jeg ikke får sove om natten. Grunnen til at ikke jeg blogger er fordi jeg ikke kommer på noe å skrive om.

Jeg har eksamen i gehør på mandag, og jeg orker ikke lese. Eller, lese er feil ord. Jeg orker ikke å synge stygge, atonale melodier eller øve meg på å gjenkjenne funksjoner og annen faenskap. Satser heller på å dra i gang et skikkelig strippenummer og satse på at det gir meg toppkarakter.

Hm. Synd sensor er en dame. Åh, kan jeg ikke bare bli kakeanmelder på heltid i stedet?

Min lidenskap.

 Foto: Tommy Bjerke, www.aktivioslo.no

Jeg er litt over gjennomsnittet glad i kaker, for å si det sånn. Jeg drømmer om dem om natten, får vann i munnen når jeg går forbi kafeer (og tro meg, dem er det mange av der jeg bor) og baker dem ganske ofte. Bløtkake, sjokoladekake, marsipankake, ostekake, bringebærmarengsiskake, paier av alle slag, kokoskaken til Silje, gul kake, gulrotkake (som slett ikke er gul), gjærbakst. Årfff. Jeg kommer nesten bare av å tenke på det!

Uansett, på søndag hadde jeg fått den utrolig kjipe jobben å finne byens beste kaker og skrive en artikkel om dem. Nei, så sørgelig. Så jeg dro med meg en venninne og en fotograf, og sammen trålet vi Oslos gater for å finne ting som smakte godt. Nå sitter jeg her og skal skrive denne saken, da. Men det går jo ikke! Jeg får kakeabstinenser! Det er ikke tull engang, jeg tenker så fælt på at jeg vil ha mermermer kaker at jeg klarer ikke å skrive. Får lyst til å løpe opp på kontoret stjele firmakortet og gå bananas på Pascal. Eller Gabels. Eller Kolonihagen. Nei, ikke eller. Og!

Nei, jeg klarer ikke mer. Jeg går og kjøper et kakestykke.

Mistenker forresten at dette er den merkeligste “hei dette er første posten på bloggen min”-innlegget noensinne. Jaja. Sånn kan det gå. 

PS: Broren min vil at jeg skal kjøpe et kakemonsterkostyme. Vet ikke helt om jeg gidder, for jeg har et kyllingkostyme allerede, og kakerekorden min er 14 kakestykker på en time. Slå den, du.