Spenning i hverdagen

I dag (legg merke til klokkeslettet) har jeg ryddet. Jeg hater å rydde. Det er kjedelig, kjedelig, kjedelig, og det verste jeg vet er å kjede meg.  I et forsøk på å gjøre det hele litt mer levelig tok jeg på meg min fineste kjole og skyhøye hæler, skrudde på forførende musikk og tangodansetryddet i stedet. Det hele var faktisk riktig så festlig en god stund (kanskje særlig for naboene på andre siden av gaten. Jeg mistenker at jeg ikke er spesielt grasiøs når jeg prøver å danse).

Helt til jeg kom til bokhyllene. Der fikk jeg først erfare at bak bøkene har katten laget et slags rede av bommullsdotter og gudene vet hva. Herlig. Deretter skjønte jeg at det er en relativt dårlig idé å ha diverse pyntegjenstander stående foran bøkene, siden disse stadig ramlet ned på meg.

Til slutt fikk jeg den noe mer smertefulle (og sammensatte) erfaringen at å stå på en flettet kurvstol kan gå galt. Det gikk selvfølgelig galt med meg, kurvstolen sank plutselig sammen. I et forsøk på å unngå den visse død tok jeg tak i bokhyllen. Det viste seg at en bokhylle ikke tåler at en jente på rundt 50 kilo tar tak i seg. Så bokhyllen, med innhold, ramlet over meg.

Skal i hvert fall aldri mer si at rydding er kjedelig.

Nei, vi har ikke tid for vi må finne skjegget

I dag gikk jeg på trynet på isen for første gang vintersesongen 2010/2011. Viste rumpa mi (dog med strømpebukse på) til alle streberne på Bjørknes og alle barnevogndamene på Kaffebrenneriet og alle de som satt på trikken. Ups.

Ellers går livet mitt i eksamen, eksamesforberedelser, andre innleveringer, konserter, enda en konkurranse, enda flere konserter og andre sånne kjedelige ting.

Nei, jeg bare tuller. Jeg er opptatt med å forføre en fyr (for andre gang. Herregud). Han liker å gi meg vin.

Kjære russiske revolusjon, stalinisme, russiske komponister, RAPM og hva det nå er alt det sølet jeg liksom skriver en oppgave om. Kjære intonasjon på ditt hovedinstrument, kjære tolvtonestykke i sonatesatsform som jeg skriver.

Jeg forbanner dere.

Jeg går utøvende musikk, for helvete, ikke musikkvitenskap. Hvorfor må jeg skrive så forbannet mange oppgaver da? Føkk juuuuuuu.

Nei og nei, så underholdende dette var. Tilbake til arbeidet.

Dust

Kjære vaskemann i 5. etasje på skolen,

Jeg skjønner at det er kjedelig å koste etter uhygieniske musikkstudenter. Jeg skjønner godt at det er enda kjedeligere å ta alt støvet du har på kosten og kaste det i søpleposen som sitter på den der vasketrallen du triller rundt med. Herregud, støvdotter fra en hel etasje veier jo kanskje 100 gram eller noe til sammen, og du er ca 150 høy og veier 200 kilo, og da skjønner jeg at den ekstra tiendedels kiloen er for mye å bære på.

Det jeg derimot ikke skjønner er hvordan du kunne tro at det var en god idé å tømme feiebrettets innhold ut fra den øverste trappen. Da må du jo bare gå ned til bunnen og koste det opp igjen derfra i stedet. Eller nei. Du tenkte kanskje at det kom til å lande på noen, som dermed kunne "frakte" alt støvet ut for deg. Hvis det var det du tenkte funket det.


Hilsen hun som fikk alt støvet ditt i hodet.


PS: Neste gang jeg er på skolen sent på kvelden skal jeg tømme en brusflaske på gulvet. Det burde rekke å bli herlig klissete før du kommer på jobb morgenen etter :)

Mine mange menn - del II

Siden jeg egentlig burde holde på med eksamen, men det er kjedelig, fant jeg ut at det helt sikkert er bedre å komme med nok en historie om mine mange menn. Skumle anonyme lesere (og Kari :D), gled dere. Her kommer fortellingen om tungebiteren.

Tungebiteren heter nok ikke tungebiteren. Men mitt møte med ham skjedde i såpass beruset tilstand at jeg slett ikke kan huske navnet hans, eller om han i det hele tatt presenterte seg. Det var den sommeren jeg var 17, og jeg var på familieferie i Hellas. Heldigvis for meg har jeg en jevngammel stesøster, og vi dro ut for å gjøre utestedene farlige. Eller i hvert fall danse til My Hips Don't Lie (tror egentlig den heter noe annet, men gidder ikke finne ut hva det er. Dere som vet hvilken sang jeg mener, og dere som ikke vet det, consider yourselves lucky) av Shakira og drikke litt for mange drinker.

Og det gjorde vi. På ett eller annet tidspunkt danser jeg med en fyr jeg mener er dødskjekk. Vel, så kjekk som noen kan være i et halvmørkt klubblokale med discokule og gule lyskastere. Og da han brølte inn i øret mitt (et under at ikke jeg sprakk trommehinnen) at vi kunne gå en tur, nølte jeg ikke. Ja, jeg vet, kjempesmart.

Så vi gikk en tur langs moloen. Han holdt rundt meg så ikke jeg skulle snuble og falle i vannet - tequila gjør meg nemlig en smule ustø på foten - og snakket om hvordan vi skandinaviske jenter var så "chilled out". Antar det var en pen måte å si lett på tråden. Så fant vi oss en benk, og med musikken fra et titalls harry klubber og støyen fra enda flere mopeder i bakgrunnen kysset vi. Akk, så vakkert.

Var faktisk riktig så vakkert også, helt til han plutselig tok en skikkelig jafs av tungen min. Jeg spratt vekk, hylte au og døde litt. La meg presisere døden. Det var ikke en liten død som i en orgasme, men mer at jeg rett og slett holdt på å få hjerteinfarkt. Jeg var på ingen måte klar for en vampyrgutt. Dette var jo før Twilighthysteriet og denslags. Siste Harry Potter-boken hadde ikke kommet ut engang (herregud, jeg er gammel!). Jeg kastet en bok jeg hadde i vesken (ja, jeg har ALLTID med meg bok) på ham og gikk min vei, han ropte etter meg at han syntes jeg så ut som jeg var 14, ikke 17. Han skulle bare visst. I dagslys så jeg ut som om jeg var 12.

Nå lurte jeg et sekund på om jeg skulle gjøre som Flinke piker og spørre om hvemnåenn det er som leser liker å bli bitt noen steder, men sparer meg for det. Er litt redd for svarene, for å være ærlig.

Fritids

Sånn her ser jeg ut når jeg kjeder meg. Av og til lurer jeg litt på hva som er galt med meg.

Mine mange menn - del I

Siden det stadig vekk hender at jeg ikke har noe å skrive om tenkte jeg å innføre en serie der jeg skriver om noen av mine blinkskudd på herrefronten. La meg bare presisere at de fleste av disse mannebeina finner meg. Jeg holder meg selvfølgelig altfor god til å jakte på dem samme hvor fine de er.

Så, til poenget. Først ut har vi Same-Jånni. Ved enkelte anledninger vil jeg nok forandre navn, tid og sted av hensyn til personvern, men tror Same-Jånni, som han introduserte seg som, vernet om sin egen person allerede da han presenterte seg. Eller han var så full at han glemte det egentlige navnet sitt og tenkte at Same-Jånni, det var det sannelig schwung over.

Så, til poenget enda en gang. Denne hendelsen inntraff da jeg jobbet som skuespiller/sanger/fløytist på et julebord som fant sted i vikinglandet på Tusenfryd. Ett eller annet med kombinasjonen julebord, alkohol og viking får frem det verste i uelegante middelaldrende menn. Same-Jånni var en av dem. Iført vikinghjelm og kappe han hadde lånt kom han bort til meg etter at jeg hadde spilt forførende vakkert på fløyten min og fremført en heller grov folkevise om noen mennesker under en skinnfell (ja, jeg er klar over at dette kanskje... oppmuntret ham litt. Herregud, for en jobb).

Same-Jånni: Virru ha en sLurk av lommelerka mi høhøøh
Jeg: Nei, ellers takk
Same-Jånni: Men hva heteru a? Møyfrid? Hvis du er møy, da. Så pene jenter som deg er vel ikke det ;) ;) ;) (altså, han blunket, han SA ikke blunk)
Jeg: Hva behager?
Same-Jånni: Jeg heter Same-Jånni, forresten
Jeg: Strålende. Hvor mye måtte du betale presten for å døpe deg Same-Jånni?
Same-Jånni: SPILL LITT PÅ FLØYTA MI I STEDET BABY!!!

Dette utsagnet etterfølges av full avkledning nedentil. Gud, for et syn. Dette skjedde før tidligere nevnte blotter, og jeg ble lettere sjokkert. Så sjokkert at jeg spratt opp og gjorde meg klar til å løpe min vei. Heldigvis var Same-Jånni så full at denne brå bevegelsen fikk ham til å ramle over ende. Og så slepte servitøene ham ut.

Åh, Same-Jånni. Det ble kanskje aldri oss to, men minnet av deg bærer jeg alltid med meg.

Ser forresten at det har blitt mye gammel penis-snakk nå. Får ta og legge ut noen bilder at ballonger og regnbuer og kattunger og sånt snart i stedet. Mhm.

Hallo i luken

Kjære mann som valgte å blotte seg for meg da jeg var på vei for å kjøpe kakaoingredienser:

• Du er åpenbart min første leser (jeg finner ingen annen grunn til at du gjorde det du gjorde)
• Du tok det der med å få seg et nummer seriøst
• La meg presisere at det var en spøk
• Og om det ikke hadde vært en spøk gjelder det tilbudet hankjønn på min alder
• Du er ikke på min alder
• Du ser ut som du er... gammel
• Du har grå kjønnshår
• Æsj.

Den eneste som får lov til å blotte seg for meg er en nydusjet Jack Sparrow. Han kan selvfølgelig få blotte så mye han vil.

Er det rart jeg er singel?

Sånn her ser jeg ut, forresten. Mannfolkene står i kø for å få meg, for å si det sånn. Bare å legge igjen kommentar (nei, vent, er jo ingen som vet at denne finnes. Ups), så får du nummeret mitt. Er du heldig får du deg et nummer også. Nei, vent. Kanskje ikke.

Dette holder jeg på med for tiden

Føler meg litt liten når jeg prøver å gå i fotsporene til så store sangere og fremføre musikken til disse komponistene uten å fornæme dem. Men det er vel sånn livet som ung og uerfaren er. Og så er det jo gøy å synge så fin musikk, da.

Jeg døde ikke

Jeg har hatt eksamen. Det gikk bra, jeg er bezt. Eller, kanskje ikke. Mistenker den gode karakteren bare kom av at sensor syntes synd på meg der jeg satt og snufset (ja, denne eksamenen var faktisk så skummel at jeg gråt litt. Ganske mye).

Det var i går. I forgårs løp jeg halvmaraton. Jeg overlevde faktisk det også, til tross for at jeg tråkket i et hull og rullet ned en bakke etter å ha løpt sånn ca 17 kilometer. De siste fire kilometrene ble med andre ord enda litt mer smertefulle enn nødvendig. Menmen. Sånn er livet.

Her hadde jeg vel løpt åtte-ni kilometer eller noe sånt, og var allerede fin og rosa. Er for øvrig meget fornøyd med at det bittelille jeg egentlig har av pupper ser ut til å ha forsvunnet på dette bildet og at lårene mine ser gigantiske ut. Heldig med vinkelen, ja! Men herregud, må jo bevise at jeg løp.

Herregud, dette ble ekstremt kjedelig. Glad det ikke er noen som vet at denne bloggen finnes. Tror jeg må fortsette på den måten, for min egen selvrespekts skyld.

Gå å dø

Gå og dø, mener jeg selvfølgelig. Folk som ikke kan og/å-regelen bør utryddes fra Jordens overflate. Men var ikke egentlig dem jeg skulle ønske død over nå, da, men en hyggelig, liten skapning ved navn Gullgutten.

I anledning tidligere nevnte eksamen bestemte jeg meg for å bli hjemme denne fredagskvelden (og så må jeg holde meg edru i helgen fordi jeg skal løpe halvmaraton på søndag. Det kommer til å gå dårlig nok om ikke ettervirkningene av en fuktig kveld sitter i kroppen i tilleg). Ikke for å øve, altså, men for å se på en teit film og stappe meg med grønn Sørlandschips og Smash.

For å få tak i nevnte godsaker måtte jeg gå i butikken. Der valgte en sjarmerende ung herre på omtrentlig åtte år å riste den klissvåte praplyen sin på meg for så å stikke den opp mellom bena mine. Nei, jeg tuller ikke. Uansett, følte det var på sin plass å forklare guttungen en ting eller to om folkeskikk. Samtalen lød omtrent som følger:

Jeg: Hei, kjekken, jeg tror ikke egentlig det er sånn man oppfører seg.
Moren: HYL! SKRIK! Masse vifting med håndvesken (altså, dette gjorde hun, hun sa det ikke). Du får ikke behandle Gullgutten på den måten!

Åh, som jeg elsker menneskeheten.

Æsj

Min gode venn Modus Novus. Kjære Lars Edlund (forfatter av denne Djevelens bok), jeg håper du dør en langsom og smertefull død.

Her er grunnen til at jeg skrev ett blogginnlegg og lot det være med det. Eksamen! Eller, nei. Her er grunnen til hvorfor jeg ikke får sove om natten. Grunnen til at ikke jeg blogger er fordi jeg ikke kommer på noe å skrive om.

Jeg har eksamen i gehør på mandag, og jeg orker ikke lese. Eller, lese er feil ord. Jeg orker ikke å synge stygge, atonale melodier eller øve meg på å gjenkjenne funksjoner og annen faenskap. Satser heller på å dra i gang et skikkelig strippenummer og satse på at det gir meg toppkarakter.

Hm. Synd sensor er en dame. Åh, kan jeg ikke bare bli kakeanmelder på heltid i stedet?

Min lidenskap.

 Foto: Tommy Bjerke, www.aktivioslo.no

Jeg er litt over gjennomsnittet glad i kaker, for å si det sånn. Jeg drømmer om dem om natten, får vann i munnen når jeg går forbi kafeer (og tro meg, dem er det mange av der jeg bor) og baker dem ganske ofte. Bløtkake, sjokoladekake, marsipankake, ostekake, bringebærmarengsiskake, paier av alle slag, kokoskaken til Silje, gul kake, gulrotkake (som slett ikke er gul), gjærbakst. Årfff. Jeg kommer nesten bare av å tenke på det!

Uansett, på søndag hadde jeg fått den utrolig kjipe jobben å finne byens beste kaker og skrive en artikkel om dem. Nei, så sørgelig. Så jeg dro med meg en venninne og en fotograf, og sammen trålet vi Oslos gater for å finne ting som smakte godt. Nå sitter jeg her og skal skrive denne saken, da. Men det går jo ikke! Jeg får kakeabstinenser! Det er ikke tull engang, jeg tenker så fælt på at jeg vil ha mermermer kaker at jeg klarer ikke å skrive. Får lyst til å løpe opp på kontoret stjele firmakortet og gå bananas på Pascal. Eller Gabels. Eller Kolonihagen. Nei, ikke eller. Og!

Nei, jeg klarer ikke mer. Jeg går og kjøper et kakestykke.

Mistenker forresten at dette er den merkeligste “hei dette er første posten på bloggen min”-innlegget noensinne. Jaja. Sånn kan det gå. 

PS: Broren min vil at jeg skal kjøpe et kakemonsterkostyme. Vet ikke helt om jeg gidder, for jeg har et kyllingkostyme allerede, og kakerekorden min er 14 kakestykker på en time. Slå den, du.